Fra Høydalsmo til Sandvika ved Langesund

Her er noen fakta om vår stammor Hege Asbjørnsdatter og om jakten på informasjon om hennes bakgrunn.

Følger vi morslinjen bakover i min mors slekt, befinner alle ledd seg i Langesund eller omegn helt tilbake til folketellingen i 1801. Vår eldste stammor i Langesund het Hege Asbjørnsdtr, og hun levde ca 1752-1831. I folketellingen 1801 for Langesund (nr 2512) er hun oppført som 52-år gammel, med påskrift "Ands Hend.ksens kone, hvis mand, udenlands i gaar". Det må vel bety at ektemannen Anders er utenlands, sikkert som sjømann eller matros. I tillegg er hun ført som "Fattig, og gaaer i dagarbeide". Familien består også av de tre barna hennes, Henrich (14 år gammel), som er "halt og fisker", Anne Marie (11 år) og Ole, oppført som "fisker" bare 9 år gammel.

Hege døde 18. feb. 1831 og ble begravd i Langesund. Da var hun oppgitt til å være enke og fattiglem og 78 år gammel.

Datteren Anne Marie Andersdatter (1789-1839) ble gift med arbeidsmann og matros Lars Pedersen fra Langøya. De fikk 7 barn i langesund, hvorav den eldste, Johanne Larsdatter var født på Langøya i 1812. Johanne ble gift med dagarbeider Anders Knudsen fra Stathelle. De etablerte seg som husmannsfolk på en plass under gården Eik, kaldt "Eegs-eje". De ser ut til å ha fått 5 barn, og den eldste er datteren Anne Marie Andersdatter (1841-1910). Anne Marie giftet seg med sjømann Isak Gundersen fra Stathelle. De bosatte seg på Skarpenord, og deres yngste barn er Ida Isaksen (1880-1964), som er min oldemor.

På jakt etter Heges opphav
Den første informasjon vi har om Hege Asbjørnsdatter i Langesundsområdet er hennes vielse med Anders Henriksen i Bamble 26/12 1785, da var de tilskrevet Langesund. Ved gjennomgang av faddere de brukte for barna, dukket også navnene Torbor Asbjørnsdatter, Ole Asbjørnsen og Såmund Asbjørnsen opp i kirkebøkene i Bamble og Langesund. Da Asbjørn er et svært uvanlig navn i nedre Telemark på denne tiden, og de optrådte som faddere for hverandres barn, må de nok være søsken. De tre sistnevnte er på forskjellige tidspunkt tilskrevet plassen Sandviken, som ligger like vest for Langesund. En Asbjørn Aanundsen Sandviken er også registrert som fadder for et av Heges barn, og må nok være faren deres. I folketellingen 1801, der Torbor Asbjørnsdtr er registrert på en plass under gården Rogn som nok er identisk med Sandviken, finner vi dessuten oppgitt at hennes mor er bosatt der, og hennes navn er oppgitt til Jøran Aanesen.

Bamble bygdebok (bd I av C.S. Schilbred, s. 256) opplyser at Asbjørn Aadnessen fikk rydningsbrev på et stykke rydningsland kalt Sandviken i 1789. Det er dessuten oppgitt (s. 219-220) at Saamund Asbjørnsen solgte en part av Sandviken i 1792.

Vi finner ingen i denne familien døpt i Bamble eller Langesund, så de må være innflyttet, men hvor var de innflyttet fra, og lot det seg gjøre å finne ut mer om denne familiens opphav? Jeg gjorde omfattende søk i kirkebøker i nærliggende kommuner i nedre Telemark, men uten å finne noen som passet med denne familien.

Jeg prøvde etterhvert å søke etter Heges bror Såmund, med et relativt uvanlig navn, også på den tiden. Ved søk i FamilySearch (mormonernes internettdatabase som også har søkbare avskrifter av norske kirkebøker), fant jeg til slutt en kandidat som kunne være ham, registrert døpt i Lårdal. Nærmere undersøkelser avslørte så at det fantes en god del opplysninger som passet påfallende godt med denne familien registrert i kirkebøkene for Lårdal i tiden fram til 1770.

I Høydalsmo sogn i Lårdal giftet Asbiøn Aadnesen seg med Jøran Aadnesdatter i 1752, og han må være identisk med han som er Heges far, og som vi finner igjen på Sandviken ved Langesund. Det er oppført at denne Asbjørn får barna Torbiør (dp 30 okt 1757) og Saamund (dp 7 feb 1767). Vi finner dessuten at den 17 år gamle Hæge Asbiørnsdtr konfirmeres i Lårdal i 1770, men jeg finner ikke noen dåpsinnføring der som passer på henne. Men kirkebøkene for Lårdal ser ut til å ha et hull i dåpsinnføringene i perioden 1752-54, nettopp da Hege må ha blitt født. En kandidat for broren Ole, er en Ole med far Asbjørn Ofte som døpes i Høydalsmo 3 okt 1762. Det er dessuten en bror Ådne, som ble født på Førstøyl i Høydalsmo i 1758, og som ble boende i bygda og skal ha etterkommere der i vår tid.

Det ser ut som Asbjørn Ådnesen med kone og 4 barn har flyttet fra Høydalsmo en gang mellom 1770 og 1785, og etterhvert bosatt seg på plassen Sandviken nær Langesund. Man kan spørre seg hvorfor de flyttet ut herfra og tok den lange veien helt ut til kysten.

Hvorfor flyttet de?
Det synes klart at denne familien sannsynligvis har vært fattige og av husmannsklassen. Jeg kontaktet Tarjei Førstøyl, som for tiden skriver bygdebok for Lårdal, og han kjente til denne familien. Han kunne fortelle at de hadde flyttet svært mye rundt i bygda før 1770-tallet, og at de så ble borte fra bygda, uten at han visste hvor de hadde tatt veien. Han kunne gi meg følgende liste over deres bosteder i Høydalsmoområdet:

1752-54 Oftelid (far til Joronn var eigar av Oftelid på denne tid)
1755 Førstøyl
1756 Ofte
1757 Moen
1758-59 Førstøyl
1760 (vår) Stoplestoga u. Førstøyl
1760 (haust) -61 Moen
1762-63 Ofte
1764 Sliremyr u. Oftelid
1765-67 Moen u. Breiland

De hadde tydeligvis vanskelig for å etablere seg og skaffe seg stabile forhold og utkomme noe sted. Førstøyl peker på at flere familier, særlig fra husmannsklassen, forsvant fra bygda på denne tiden og dukket opp i kystnære strøk. Han peker på at det kan ha vært uår og dårlige avlinger i fjellbygdene på 1770- og 80-tallet.

Jeg spurte en kollega som er ekspert på historiske klimadata om dette, og han hadde data som viste at det var flere kalde somre etter hverandre på begynnelsen av 1770-tallet. Han henviste meg også til O. A. Øverlands "Norges Historie" fra 1890 som bekreftet at det var uår i 1770-73, kanskje enda verre enn de velkjente uårene under Napoleonskrigene.

Øverland skriver: "Fra Begyndelsen af 1770-Aarene af møder der os sterke Jammerraab fra det hele land over den her herskende hungersnød, som Misvæxt i Forbindelse med feilslagne Fiskerier havde Fremkaldt. Hverken Uaarene i 1740-Aarene eller det bekjendte Grønaar 1812 taaler at sammenlignes med de Tilstande, som da raadede hertillands".

Dette må tolkes som en kombinasjon av krise i fiskeriene og alvorlig matmangel også i innlandet. Øverland gjengir denne historien fra Kongsberg i 1770 som illustrerer den prekære situasjonen: "En Bergmand havde gaaet op paa Amthuset med sine Børn og spurgt, om han ikke maatte slagte dem til Livsophold, saasom de dog tilligemed ham maatte omkomme af hunger".

Det ser ut som vi har gode demografiske tall for landet i denne perioden. Jeg sjekket bl.a. Ståle Dyrviks Norsk Historie 1625-1814, som har kurver som viser en ekstrem økning i dødeligheten i året 1773, og det refereres som eksempel på en "demografisk krise". Her nevnes også at epidemier kan ha vært en medvirkende årsak i tillegg til matmangel. Men det må vel være vanskelig å skille da epidemier vel også kan være et indirekte resultat av matmangel over tid.

Ut fra dette er det ihvertfall påvist at det var en urolig og vanskelig tid som kan ha bragt mange, kanskje spesielt fattige, opp i en svært vanskelig situasjon. Man kan gjette på at dette kan ha gitt støtet til at vår fattige familie søkte veien vekk og mot kysten.